Under snøtunge trær

Det er en lørdag ettermiddag i november og det er allerede begynt å bli mørkt idet bilen blir parkert ved en snødekt skogsbilvei. Forkjølelsen river i kroppen når skia spennes på, sekken hives på ryggen og hodelykta slutter å virke. Tre kilometer med jevn stigning ligger foran oss, og etter at den første bakketoppen er unnagjort, ser jeg de siste lysstrålene fra hodelyktene til resten av turfølget forsvinne langt der fremme.

Det er stummende mørkt, og pusten går tungt. Jeg følger sporene som så vidt synes i mørket, og jeg smyger meg under grantrær som står nedtynget av snø. Det er noe eget med trær. De står stødig, og jo eldre de blir, jo dypere og større nettverk av røtter brer seg under dem. Grenene strekker seg ut og opp, og suger til seg luft og visdom. Jeg liker trær.

Jeg har gått disse bakkene noen ganger før, både på barmark og på ski, så jeg vet hvor jeg skal. I hvert fall nesten. Men når hele verden er blitt en mørk granskog dekket av snø, blir jeg liten igjen, og det er nesten litt mystisk å gå helt alene i en vintermørk skog. Hva om sporet jeg følger, på et underlig vis gjør en umerkelig sving inn i en snødekt portal og jeg ender i en parallell verden langt borte fra alle mine? Tenk om sporet bak meg løser seg opp i intet og jeg ikke kan følge det tilbake til der jeg kom ifra? Hvordan skal jeg finne veien tilbake da?

Svetten renner nedover ryggen og jeg kjenner at formen ikke er helt på topp. Var det virkelig så langt opp sist? Kroppen jobber og det er tungt å gå, og det fasinerer meg hva denne lett aldrende kroppen lar meg gjøre der jeg glir på ski under kloke trær. Jeg runder enda en sving og ser plutselig et gjenskinn av en oljelampe bak et ruglete vindusglass. Kulda biter litt i kinna der jeg siger ned den siste lille bakken, setter skia opp ved døra og tramper inn i en varm stue. Nå skal det bli godt med middag.